Jeg fikk æren av å bli intervjuet til en artikkel i GP med tittelen "Funnet tilbake til helse ved å snekre på ren lyst". Som artikkelen beskriver, ble snekring min redning fra utmattelse.
Det er sikkert morsomt hvordan livet ser ut noen ganger, og noen ganger lurer jeg på om det ikke er mulig å unnslippe "skjebnen deres" så lenge ?! Tømrerfaget var en sterk interesse både i tenårene og begynnelsen av 20-årene, men det var ikke noe jeg valgte som yrke. Det lå imidlertid i bakhodet og trakk ut til jeg endelig ikke lenger kunne ignorere det. Hver del av kroppen min lengtet etter lukten av nyhøvlet eik og flis i fingrene. Youtube gikk varmt da familien sovnet og jeg dykket dypere og dypere inn i snekkerkunsten. Den aktiviteten var imidlertid helt fri for chips, men nettopp derfor litt frustrerende og sjelløs. Snekring er som noe du gjør . Men hvordan skulle det være mulig å bygge et snekkerverksted? Et snekkerverksted er dyrt, i alle fall hvis du vil lage møbler og finsnekker. Den må også være ganske stor.
På 25 m2
Ved hjelp av familien min, spesielt min far og min kone, bygde jeg et attefallshus på tomten. Det var der jeg begynte! På 25m2. Ideene har strømmet på og selv om overflaten satte grenser for hva jeg kunne gjøre, krevde det også at jeg var ressurssterk og kreativ. Jeg så på problemer i min egen hverdag og derfra har det vokst.
Nå har jeg et rom som er mye større men mitt attefallshus er selvfølgelig fortsatt der på tomten. Det minner meg om hva som kan bli en realitet hvis du bare vil og tror at det er mulig.
At jeg i samme sveiv også ble oppringt av kusinen til pappa som lurte på om jeg ville ha en gammel snekkerbenk akkurat når jeg skulle begynne... ja da kan man jo lure på om den satt i blodet og bare ventet på å bli aktivisert. Jeg er oppkalt etter min bestefars bestefar, jeg visste så mye fra før. Det jeg ikke visste var at denne bestefarens bestefar Ola også var møbelsnekker og at den hjemmelagde snekkerbenken hans sto klar til å bli funnet hjemme hos meg.
